Reversert globalisering – Den nye og bærekraftige samfunnstrenden

Helt siden globaliseringen satte fart, har vi handlet på tvers av alle verdens hjørner. For første gang kunne vi flytte produksjonen og utnytte produksjonsfordeler fra andre markeder, eksempelvis rimelig arbeidskraft. Til følge, har bedriftene vi kjøper varer av hver dag, fått komplekse og lange forsyningskjeder, og de varene vi finner i hyllene er resultat av et bredt samarbeid fra mange aktører rundt om i verden. Imidlertid viser det seg at disse produksjonsfordelene har en del baksider, hvorav planeten tar regningen for mange av disse.

Reversert globalisering i et nøtteskall:

Ved å reversere globaliseringen, ønsker vi å samlokalisere produksjon og konsum. I praksis vil dette si å hente produksjonen tilbake til hjemlandet, slik at forbrukerne, lokale myndigheter og medier kan følge med i tilvirkningen av produktene. Motivasjonen til dette kommer av å kutte ned på mengden shipping, så vel som unngå å bli lurt av leverandører og underleverandører i den tredje verden, som ofte viser seg å produsere i strid med kontrakt og bærekraft. Ønsket er at bedriftene produserer nær forbrukerne, ikke handelsblokader på tvers av land, verdens supermarked skal fortsatt være tilgjengelig. Vi ser videre på globaliseringens utfordringer samt løsninger på dette.

Agentproblemet – Bedriftene har ikke kontroll, forbrukerne blir offeret.

Frem til nå har den moderne bedriften gjerne utkontraktert (outsourcet) de fleste funksjoner, i den hensikt å fokusere på kjernevirksomheten. Utkontraktering er gjerne rimeligere enn å håndtere side-oppgaver med eget apparat, men det viser seg at leverandørene som da gjør dette på kontrakt, ofte sitter langt unna og heller tjener egne private interesser i strid med kontrakten.

Dette gjøres mulig av det fagspråket kaller informasjonsassymetri, altså at leverandøren eller agenten i kontraktsforholdet har en informasjons-fordel om egen virksomhet, og kan skjule disse forholdene for kontraktøren. En leverandør som leverer varer fra den tredje verden kan eksempelvis bruke slavearbeid, eller dumpe deponiet sitt i sjøen, uten at dette avdekkes av virksomheten det produseres for. Vi har flere eksempler på dette, som «Rana Plaza» ulykken i Bangladesh der slavearbeidere døde da bygningen kollapset over dem, eller VW «dieselgate» med leverandører som monterte utslippsmanipulatorer i bilene. Denne formen for opportunisme eller uredelige atferd belaster til slutt forbrukernes samvittighet. Det var du og jeg som kjøpte klær fra «United Colors of Benetton» som indirekte var slavedriverne ved “Rana Plaza” i Bangladesh!

Som følge av slike agentproblemer, mister bedriftene omdømme. Derfor integrerer moderne bedrifter nå tilbake mange av funksjonene som tidligere ble outsourcet, for å holde kontroll med dette. Særlig integreres aktiviteter med høy bærekraft-påvirkning, eller aktiviteter med store muligheter for opportunisme. Slike vurderinger kalles å velge mellom «make or buy». Hovedregelen er fortsatt at kjernevirksomheten skal dyrkes og resten utkontrakteres, men agentproblemene har i praksis gjort unntaksreglene viktigere enn hovedregelen, og bedriftene bringer funksjonene tilbake.

Det globale samlebåndet – vareflyten som går jorden rundt.

Ettersom produksjonen flyttes fritt rundt i verden for å hente demografiske, politiske eller geografiske fordeler, ender fabrikkene gjerne langt unna butikkene de produserer for. Kina, India, Bangladesh og andre lav-kost-land har i praksis tatt på seg rollen som verdens fabrikk, selv om majoriteten av denne produksjonen eies av vestlige selskaper, og konsumeres av forbrukere bosatt på andre siden av jorden.

Dette genererer altså et voldsomt behov for transport. Særlig ser man på litt mer komplekse produkter, at de er satt sammen av deler fra hele verden. Åpne panseret på bilen din, og begynn å les hvor de ulike delene kommer fra, du vil fort skjønne at denne bilen har et enorm produksjonsutslipp, uavhengig av el-bil eller fossilbil.

Klimaeffekten av det globale samlebåndet forsterkes av bruk og kast samfunnet. Vi har aldri før kjøpt og kastet så mye som vi gjør nå (the true cost). Eksempelvis har «fast fashion» i klesindustrien gjort bransjen til den nest mest forurensende i verden, kun slått av oljebransjen, med en sjettedel av verdens befolkning sysselsatt. Dette, fordi vi må ha et nytt plagg til hver fest, og t-skjorter på H&M må koste 80,-.

I denne anledning er det kommet et nytt begrep som på engelsk heter «the true cost». Med dette menes hva den «virkelige» kostnaden av vårt levevis er, og hvem som skal ta regningen. Naturen tar kostnaden i den grad vi ikke gjør, en lokalprodusert t-skjorte koster mer, men den reiser ikke jorden rundt før vi kjøper den.

Hva kan vi vanlige folk gjøre – Som forbrukere styrer vi verden med etterspørselen.

Informasjon er nøkkelen! Informerte forbrukere tar andre valg. Når du så kjenner til agentproblemene i forsyningskjedene, det globale samlebåndet og bruk & kast-problematikken, kan du bruke etterspørselen til å påvirke. Internasjonalt finnes det ingen regler, kun rå kapitalisme. Bedriftene følger pengene, for å følge pengene må de følge kunden. På denne måten er det vi som styrer produksjonen.

 Hva om vi gikk til demonstrasjoner og sluttet å kjøpe, når agentproblemene skapte skandaler? Hva om vi alltid støttet lokal produksjon? Hva om vi kjøpte kvalitet fremfor kvantitet og skapte «slow fashion»?

Bedriftene adapterer i dag etter «det grønne skiftet», fremtidens forbrukere antas å bry seg mer, er du en av disse? Mange argumenterer at dette er proteksjonisme, men vi trenger ikke tollmurer for lokalproduksjon, bare etterspørre den. Vi kan også nyte fordelene av globaliseringen ved å kjøpe andre lands produkter, men vår egen produksjon må være der vi bruker den.

La oss ta et skritt tilbake men allikevel fremover, la oss reversere unødvendig globalisering og bringe produksjonen dit forbruket skjer.

• Let´s make the world great again!

Inspirasjon til dette innlegget er hentet fra:

• The true cost: https://www.youtube.com/watch?v=NDx711ibD1M
• Gripsrud, Geir m.fl. (2018) «Ledelse av forsyningskjeder».