De aktørene som interagerer med klimaproblemet kan klassifiseres til individnivå, bedriftsnivå og nasjonalt nivå (myndigheter). De har en lengre historie med å flytte ansvaret horisontalt mellom seg, og vertikalt mellom klassifiseringene. Især individer kan diskuteres fra etisk ståsted, mens jeg vil se på insentivsystemene for bedrifter og nasjoner i denne debatten. Klimaproblemet er hovedsaklig et etisk problem, ikke et teknologisk problem, det går i hovedsak sakte fremover fordi vi ikke er enige.
La oss først se til individet. Jeg nevnte at deres ansvar kan diskuteres ut i fra et etisk perspektiv og vil derfor gå kort igjennom tre kjente etiske perspektiver, samt hvordan de kan informere individets tilnærming til klima.
Utilitarisme
Omhandler konsekvensetikken, der det ultimate målet er å oppnå “mest lykke til flest”. Den mest populære teorien her kalles regel-utilitarisme, og handler om å gjøre hva som maksimerer glede til flest sett over flere situasjoner. Det vil si, man optimaliserer for det lange løp, ikke for en enkelt handling. Denne teorien er også full av avveininger der man summerer enkeltes nytte mot andres tap. En person motivert av denne ideologien vil derfor tåle å finansiere ens lykke med andres smerte eller motsatt, så lenge vi maksimerer netto-lykke.
I klimasammenheng kan dette for eksempel innebære å avstå fra en flytur, ettersom den aggregerte nytten av at mange mennesker får LITT bedre luft, trumfer din “smerte” ved å gi opp ferien. På denne måten er en utilitarist lite egoistisk, han summerer sin egen nytte likt vektet som hvem som helst ellers. Det viktigste er at handlingene gir de beste konsekvensene, ikke hvem som får nytte og hvem som får smerte. Det er tydelig at egoistisk atferd der individet gjør hva det vil uten tanke på klima-konsekvenser for andre, er uetisk fra et utilitaristisk ståsted. Vi kan argumentere at vi bør være viss klimakonsekvensene, og vekte disse, for et best mulig utfall.
Pliktetikk – Kanteisme
Pliktetikken kommer fra tenkeren Immanuel Kant, og omhandler den moralske verdien av våre handlinger. Med moralsk verdi menes å ikke gjøre de ting som “et rasjonelt menneske ville finne problematisk om det var adaptert til universiell lov”. Kantianisme kan derfor være vanskelig å forstå, men omhandler i hovedsak å ikke lage et unntak for seg selv. Teorien gir oss gjerne lite veiledning, fordi hva som blir sett på som rasjonelt er opp for tolkning og også gjenstand for kulturforskjeller (morals relativisme). Vi ender derfor med heller store intervaller for atferd, der vi argumenterer med overflatevaliditet (det må være åpenbart).
Eksempelvis ville ikke et rasjonelt menneske ønske at ingen noen gang gjorde noe for klima. Dette da det ville resultert i en ubeboelig verden. Samtidig ville man heller ikke ønske at alle alltid avsto fra forurensende aktiviteter, ettersom dette (slik som ting er nå) ville kastet samfunnet ut i kaos over natten. Verden er nødt til å gå fremover, den kan ikke stoppe opp, og for å fortsette i vårt foreløpige fossil-baserte samfunn, er vi nødt til å tolerere atferd som genererer utslipp. Derfor er vel det endelige budskapet fra kanteismen at individet burde “gjøre noe”, men dette skulle likevel være åpenbart for de fleste.
Dydsetikk
I motsetning til de to foregående teoriene, fokuserer ikke denne teorien på handlingene, men på personen selv. I dyds-etikken handler det om å dyrke et livslangt løp med dyder, der en utviser de egenskaper som definerer et godt menneske. Igjen er dette opp for tolking, men litteraturen har ekstrahert noen særlige dyder som en typisk dyds-etiker bør konvergere mot: modighet, moderasjon og rettferdighet.
Med dette kan vi se at en dyds-etiker skal være modig nok til ikke å la urettferdighetene fra klimaet utspille seg uimotsagt. Som vi senere skal se på stats-nivå er det gjennomgripende urettferdigheter i klimadebatten som en dyds-etiker ganske enkelt ikke kan tåle. Vi kan derfor se at mot til å ta de tøffe politiske debattene og ikke akseptere urett mot andre vil være prekært. Moderasjon er også en dyd og bør utvises ved tilnærming til klima også. Som nevnt vil en for aktivistisk atferd kaste samfunnet i kaos i den tid det er fossil-basert, så moderasjon i klima-handlingene vil også være viktig. Vi ser derfor også at “et godt menneske” ikke vil la klimaproblemet passere uten handling. Individet har dermed et ansvar for å utvise slike dyder.
For individet er det også viktig å nevne at alle disse teoriene har svakheter, og i seg selv er ekstreme i sin reneste form. Likevel er de normative, og viser trekk vi som mennesker er enige om i bred skala. Det er derfor viktig for den enkelte å være informert om dette, og innta et informert etisk perspektiv, det vil si beste reflektive tverrsnitt mellom de heller ytterliggående teoriene. I sum kan vi følgelig konkludere at individet har et ansvar for klima, men at vår etiske veiledning er svak, og det finnes mye “lee-way” i avveiningene og hvilken teori vi ønsker å sogne til.
Individet og dets iboende verdi
Det er viktig å nevne, at dog mennesket som individ er en aktør med påvirkning på klimaet, og derfor har ansvar for å forvalte denne påvirkningen, er de den eneste kategorien av aktører med iboende og reell verdi. Bedrifter og nasjoner har ingen iboende egenverdi, men det har et menneske. Dette innebærer at klimatiltak ikke rammer aktørene likt. Et menneske er nødt til å gi opp livsglede og autonomi for å håndtere klima, og de er underlagt tiltakene i fritiden.
Tilfelle for bedrifter og nasjoner er at deres representanter (da også mennesker) er eksponert for tiltak i arbeidstiden, og vi begrenser kun autonomien til de “fiktive personene” de er. Likevel, er det klare samspill mellom aktørene der individuelt ansvar legger insentiver til de øvrige aktørene (forbrukermakt og stemmerett), og tiltak fra disse kan igjen påvirke individet og dets iboende verdi.
Dog er vi blitt folkerike og passerer snart 8 milliarder mennesker på kloden. Det vil derfor være umulig å gjennomføre det grønne skifte uten sterke bidrag fra enkeltpersoner, og disse enkeltpersonene avhenger også av klima og en beboelig verden. Mest sannsynlig er det langt mer livsglede å hente, både for de som lever nå og for de som kommer, ved å gi opp noe livsglede i nuet for å forvalte våre langsiktige interesser. Det er alt for lett å føye seg til kontinuiteten av en fossil verden og ikke føle noe ansvar som én enkeltperson.
“Kontinuitet er den største illusjonen vi har, og et snøfnugg i et snøskred vil aldri føle noe ansvar”
Bedrifter og klimaproblemet – Shareholdere
Et naturlig “point og departure” for bedrifters rolle er Milton Friedman´s svært kjente shareholder teori. Han ble verdenskjent for sin redegjørelse i 1970, der han erklærte at bedrifter er til for aksjonærene og at det ikke finnes noen “kollektiv moral”. Han argumenterte at moral er for individet og ikke for en gruppe. Dessuten hadde lederne i bedriften en sterk moralsk forpliktelse til å levere verdier til eierne, det var jo de som eide bedriften og alle dens eiendeler. Å gjøre noe som helst (som CSR og klimahandlinger) om det ikke kunne begrunnes i bedriftens egne profitt-interesser var å se som tyveri fra aksjonærene. Altså at ledelsen gikk ut å jaget sine egne ønsker med andres midler mot deres vilje. Den perfekte definisjonen på tyveri.
Et slikt syn ville frikjenne bedrifter fra enhver form for klimahandling. Likevel er dette synet blitt utfordret utallige ganger. Et viktig eksempel stammer fra saken om “river blindness”. Utenfor hovedkvarteret til WHO står en statue av en gammel mann med blindestokk og en liten gutt foran som leder vei. Statuen er et symbol på hvor forskning kan få oss. På 1980-tallet var millioner av mennesker i vest-Afrika offer for “river blindness” en parasitt som infiltrerte mennesker gjennom drikkevannet og beveget som gjennom kroppen. Smertene fra dette fikk mange til å ta selvmord, og når parasittene nådde øyet, ble de permanent blinde. Dette ødela livet til millioner av mennesker, og blindhet i et u-land er ingen spøk.
Likevel hadde et amerikansk firma funnet et botemiddel for parasitten, som veldig effektivt fjernet parasitten. De hadde utviklet Moxidectin, en kur som kunne redde millioner. Dog var lønnsomhetsanalysene gjort, og de dårlige betalingsevnene til pasientene dømte prosjektet til å gå med tap. Aksjonærene ville altså lide tap og motsatte seg dette. Så her vektet ledelsen shareholder-teorien og sine forpliktelser til eierne, mot livet til millioner av mennesker. Så hva ble gjort?
Det evolverte frem et motsvar på shareholder-teorien, der beslutningene til eierne (generalforsamlingen) ble sett på som moralsk uforsvarlige, om det tvang andre til å gjøre noe de selv ikke hadde gjort i deres posisjon. Det vil si, at meningene kun er gjenstand for subjektiv posisjon, og ikke en faktisk moralsk vurdering. Ledelsen besluttet altså å iverksette produksjon og salg av botemiddelet, da dette var hva eierne hadde gjort i deres posisjon. Dette var altså hva som etterlevde aksjonærenes “sanne moral og vilje”.
Bedrifter og stakeholdere
I tillegg til å utfordre eiernes “sanne vilje”, er det også drøftet hvem bedrifter er til for og hva som er formålet med bedriftenes eksistens. Et populært synspunkt har blitt at bedriften er til for sine “stakeholdere”. Det vil si enhver som blir berørt av bedriftens virksomhet, herunder også naturen. Andre eksempler på stakeholdere er: kunder, leverandører, myndigheter, ansatte og øverig samfunn. Noen går til og med så langt som å si at stakeholder-modellen bør være sentrert rundt mennesker og deres ve-og vel, ettersom disse har iboende verdi, hvilket bedrifter ikke har. Altså er ikke bedrifter bare til for eierne, men for de som berøres av dem, eller i sin mest ekstreme form, alle mennesker.
Problemet med dette synet, er at det tilbyr bedrifter veldig lite veiledning i hva man gjør når det er konflikt-interesse mellom ulike stakeholdere. Hvem skal man tilfredstille? Som et svar på dette har noen valgt å ta i bruk de normative etiske teoriene som beskrevet på individnivå, ved å se bedrifter som de “juridiske personene” de er. Igjen får vi problemene med lee-way og konflikter mellom etiske teorier, men det finnes igjen informerte etiske perspektiver som ledelsen skal kjenne til, og de skal vite at klimahandlingene påvirker mennesker rundt seg.
Bedrifter og påvirkning på klima
Mye av rasjonale for bedriftsansvaret ligger primært i at den aller største delen av verdens utslipp kommer fra produksjon av varer og tjenester i bedrifts-sektoren. Det vil med andre ord ikke være mulig å løse klimakrisen uten tiltak fra bedriftene. Så for å svare Friedman med dette for øyet: “verden gikk til helvete, men en gang i tiden skapte vi store verdier for aksjonærene”. Et slikt utfall består ikke “the laughability-test” for selv de mest humoristiske shareholder-tilhengerne. Bedrifter er altså helt avgjørende i kampen mot klimaendringene og har et moralsk ansvar i å utleve dette.
I tillegg er bedrifter samfunnets “motorer” for modernisering, oppfinnsomhet og omstilling. De har kastet samfunnet inn i helomvenninger flere ganger, og har ressursene til å gjøre det. Klima-problemet er intet annet enn en uendelig grobunn for idéer og løsninger der menneskelig kreativitet kan løpe løpsk. Dette tar i all hovedsak form gjennom bedrifts-satsninger. Klima-problemet er kalt “den største ingeniør-utfordringen noen gang”, ved at den ikke har én løsning, men millioner av løsninger som bedrifter har kapasitet og ressurser til å jage.
Bedrifter og begrensninger
Enda så kreative og ressurssterke bedriftssektoren er, jobber det etter betingelsene i markedet som utgjør spillereglene for eksistensen. De må kunne hente betaling for omstilling, og det må finnes insentiver til det. Vi opplever ingen omstilling om ikke markedet belønner de bedriftene som får dette gjort. Det er mange aktører som kan legge insentiver for bedrifter her (som finans-sektoren i kapital-allokeringen, aktivist-grupper, leverandører og media) men i hovedsak er kunder og myndigheter viktigst.
Myndigheter har et ansvar for å tvinge omstilling med regulering, subsidier og andre politiske instrumenter som belønner omstillingen. De har også et ansvar for å definere omstillingen slik at vi alle beveger oss i samme retning og måles på standardiserte metoder. (Dette er hva FN´s bærekraftsmål er til for).
Kundene legger insentiver til bedriftene ved å være lojale mot klimaløsningene og belønne omstillingen med forbrukermakten. De har også et ansvar for å etterspørre klimavennlige løsninger, bry seg om hvordan ting er produsert og legge vekt til merkevarer som fører an. Slike ønsker er ofte vanskelig å konvertere til klimavennlig etterspørsel pga informasjons-assymetri mellom kundene og bedriftene, men fokuset setter insentivsystemene, og statlig standardiseringer er med å bygge transparens.
Nasjoner og klimaproblemet
Som nevnt har nasjoners myndigheter en uttalt effekt på “omstillingsmaskinene” våre, altså bedriftene. De har en rekke verktøy for å gi klima-insentiver til både bedrifter og privatpersoner og har helt opplagt et ansvar i å følge opp dette da de skal jobbe for borgernes interesser. Disse borgerne er de samme menneskene som har iboende verdi og som stakeholder-tilhengere hensyntar av nettopp samme grunn. Det er derfor helt nødvendig å styre mot en verden som fortsatt er beboelig så vi ikke kaster bort den iboende verdien for menneskene som lever i den.
Spørsmålet som følger er hvilke nasjoner som har det mest uttalte ansvaret. Det er også et spørsmål hvorfor det tas så lite ansvar og hvorfor klimatoppmøter som COP26 i Glasgow ender i svært vage slutterklæringer slik at alle nasjoner kan stille seg bak dem. Det hele har med å gjøre at klimaproblemet er den “perfekte moralske stormen”. Kort sagt har vi et problem fordi vi brenner fossilt brensel og dette varmer opp atmosfæren og utløser en intrikat rekke klimaendringer. Problemet er blant annet at fordelene av å brenne dette brenselet og konsekvensene av det er ulikt fordelt.
Dette er ulikt både som et still-bilde og som et inter-generasjonsproblem. I stillbilde vil eier av brenselet bli eier av energien fra det og dra nytte av denne. Samtidig er klimaproblemene spesielt sterke mot polområdene og ekvator, der det ikke bor mange energirike mennesker. Det er da disse som i første rekke blir møtt med konsekvensene. Som et inter-generasjonsproblem har hver generasjon er kortsiktig egoistisk motiv i å brenne energi og leve utslipps-baserte liv nå, på bekostning av de neste generasjonene.
Nasjoner og forpliktelsen til fremtidige generasjoner
Som et forsøk på å dra inn interessen til fremtidige generasjoner, er det foreslått en diskonterings-løsning. Dette innebærer at man diskonterer (setter ned) verdien for fremtidige generasjoner med en årlig sats og avskriver interessene deres mer desto lenger inn i fremtiden de skal eksistere. Dette gir mening, ettersom vi ikke kan legge uendelig vekt til de som enda ikke er født, men diskontering over så lang tid som generasjonsskifter tar, er også latterlig. En klima-etisk filosof gjorde dette klart ved å se for seg en situasjon der havnivået stiger og Danmark legges under vann. All eiendomsverdi i Danmark er estimert til ca 238 milliarder dollar. Likevel, om vi diskonterer denne verdien med en rate på bare 5% over de neste 500 årene, vil denne verdien være redusert til bare 6$. Altså kan vi kompensere hele dette tapet for fremtidige generasjoner ved å sette til side et sparebeløp tilsvarende en halv fritert kylling med pommes frites i dag.
Dette igjen, består ikke “the laughability-test”, og vi kan se at stater skal ha et ansvar for våre fremtidige generasjoner og at tiltak i dag er verdt langt mer enn i nåværende modeller. Altså må vi justere opp intensiteten for å ta vare på dem, et tiltak til 6$ for å avhjelpe havnivå er ikke nok til å avregne eiendomsverdien i Danmark for fremtiden.
Nasjoner og ansvaret seg imellom
Om vi tror på og er enig i at ren luft og natur er et felles gode som ethvert menneske har like stort krav på, er det noen nasjoner (grupper med mennesker) som har ødelagt langt mer av dette felles godet enn andre. Et still-bilde er heller ingen god representasjon. Eksempelvis har UK i dag ca 1% av de globale utslippene, men ca 5% av de historiske utslippene. Dette gjør at UK har hatt en betydelig innvirkning på vårt felles gode (luft), og dermed ranet andre land for muligheten til å forurense “sin del”.
Dette er viktig fordi utslipp og velstand henger godt sammen i all tid vi har en fossil-basert samfunn. OECD-landene (vestlige verden) har i stor grad bygget sin velstand på utslipp og har brukt opp mye av naturens tåleevne for slike utslipp, en tåleevne som tilhører oss alle. Derfor er det en generell konsensus om at rike vestlige land skal gå foran i denne omstillingen og betale mer for utslipps-kutt en andre land forøvrig. Det er bare ikke enighet om hvor mye.
Samtidig er det også vanskelig å holde vestlige nasjoner ansvarlige for alt historisk utslipp ettersom vi ikke var klar over effekten av dette for lenge siden. Derfor har noen forslått å ignorere alt utslipp før 1990, ettersom det var da det virkelig gikk opp for verden hvilken påvirkning vi hadde. I tiden forut, hadde havet absorbert mye av overskuddsvarmen vi genererte og dermed skjult vår påvirkning på klimaet. Argumentet er at vi har hatt et ansvar for å redusere utslipp helt siden vi visste hva som skjedde.
Samtidig vet vi at folketallet i den tredje verden er enormt og utslippspotensialet deres kan betraktes som nærmest ubegrenset. Det er derfor viktig å få med seg nasjonene herfra, ettersom de er helt avgjørende i klima-kampen og har et ansvar i å besitte denne nøkkel-rollen. Eksempelvis ville det være mulig for Kina og India å egenhendig tilte det globale samarbeidet på klima, og de har et særlig ansvar nettopp grunnet sitt enorme folketall og mulighet til å gjøre skade om velstanden for alle disse menneskene skal bygges fossilt.
Likevel er det i stor grad vestlige land som har presset dem inn i denne rollen, med sine historiske utslipp og metning av naturens tåleevne som frarøver disse nasjonene muligheten til å bygge velstanden sin slik vestlige land har gjort. Med dette kan vi se at vi trenger alle nasjoner for å gjøre omstillingen, og at alle nasjoner har et ansvar. Likevel er dette ansvaret spesielt skjerpet for vestlige land. Deres rikdom setter de også i en posisjon til å hjelpe langt mer i et problem de har større ansvar for enn øvrige nasjoner.
Nasjoner – klima eller fattigdom?
Mange har dog argumentert at klimaregningen er enorm (hvilket gjør kostnadseffektiviteten så viktig) og at disse midlene heller kunne vært brukt bedre i nuet på å bekjempe fattigdom, hvilket vi fortsatt har altfor mye av i verden. Mennesker som får det bedre, begynner å forurense mer, men samtidig bry de seg mer om klima. Dersom flere mennesker får bedre levestandard, tar utdannelse og moderniserer, har vi også flere til å bli med i kampen mot klimaendringene.
Alt dette koker vel ned til hvor mye klimaproblemet haster, om vi kan bekjempe både fattigdom og klima simultant og hvorvidt det er rettferdig å rydde opp etter festen til de rike før de andre kommer til skudd. Mange klager dog over at begge disse diskusjonene trumfes av diskusjonen om penger. Det er vanskelig å si om dette er en god ting.
Penger i seg selv er ikke hverken godt eller ondt. Det er et middel, et verdimål for reelle ressurser og de gode eller onde hensiktene ved forvaltning av disse ressursene. Så er diskusjonen pengestyrt for at innehaverne av midlene ondsinnet skal allokere ressurser til seg selv? Eller kan vi tro, at diskusjonen er viktig fordi penger er blodomløpet til enhver utført jobb, og at vi ønsker den forvaltning som gir mest mulig jobb for minst mulig blod? Omhandler altså pengediskusjonen hvorvidt vi skal gjøre godt? Eller hvordan vi gjør mest mulig godt med mulighetene vi har?
Oppsummering og konklusjon
Kort oppsummert kan vi se at klimaproblemet griper bredt og alle de diskuterte nivåene av aktører er både avhengig av klimaet, har påvirkning på det og derfor også et ansvar for det. Vi har sett hvordan etiske teorier kan gi retning for individer, hvordan bedrifter er omstillingsmotorer og har en sterk plikt å omstille så lenge markedskriteriene sikrer videre overlevelse for dette, og stater har et ansvar for å sette spilleregler, standarder og ikke minst konsensus seg imellom. Vi har sett hva som definerer et godt menneske, en bedrift som tar hensyn til sine omgivelser, og hvordan vestlige stater skal gå foran i en kamp alle stater er forpliktet til.
Jeg har nevnt at klimaproblemet helt ned til kjernen er et etisk heller enn teknologisk problem, og at ansvarsavklaringer, konsensus og filosofisk retning er hva som virkelig er avgjørende. Det er her jeg konkluderer mitt bidrag:
En bonde jobber med kjøtt og grønnsaker, for å hindre sult. En snekker jobber med tre og spiker for å sikre steder å bo. Jeg, er en kunnskapsarbeider og jobber med den immaterielle ressursen kunnskap, slik at våre reelle ressurser alle kan jobbe i samme retning og etter felles konsensus, slik at maten som produseres og husene som bygges, gjøres i forenelse med naturen.